Det føles nesten litt ironisk å blogge nå, det frister ingenting å legge ut koselige ferie bilder, eller bilde av den nye buksa jeg har sydd, eller det fine teppet jeg holder på å hekle. Alle de tingene som vanligvis er store gleder i hverdagen er vanskelig å nyte.
Landet vårt er i sorg, alle er påvirket på en eller annen måte. Jeg kjennte ingen som ble påvirket at hendelsene, men det er det så uendelig mange som gjorde! Så mange unge mennesker har opplevd ting som ingen mennesker skal oppleve, også mennesker i alle aldre. Som mor kan jeg ikke tenke meg hvordan det ville være for foreldrene oppi dette.
Det er sterkt å se hvor mange som hjelper til, hvordan nordmenn står sammen, hvor flinke og omsorgsfulle politikerne er, og hvordan resten av verden har vist sin støtte.
Det er en god trøst å se det gode komme frem i de fleste mennesker, når man ser den gode evnen i de fleste mennesker har. Se hvordan vi er satt sammen til å automatisk hjelpe og ta vare på hverandre, at vi holder sammen. Dette gir håp i troen på mennesket, og det gode i mennsket. For jeg nekter å la en mann ødelegge mitt syn på mennesker.
Så la oss alle stå sammen, la oss bli flinkere til å ta vare på hverandre i det daglige, la oss sette pris på det vi har, la oss i nuet og la oss aldri glemme hverandre.
Er såå enig med deg:) Hvis vi bare kan bruke ekstra mye tid og krefter på å vise at vi er glade i hverandre, og ta vare på hverandre uansett hvor vi kommer fra, hvordan vi ser ut og hva vi tror på, så kan vi gi gjerningsmannen et slag i ansiktet.
SvarSlett